- februar: Skagerak Arena, Skien kl. 1100 – 1300
1914 – inn i katastrofen
v/ historiker og forfatter Roy Andersen
Referat fra medlemsmøte i ALL Grenland 16. februar 2016 på Skagerak Arena
Leder Ragnar Wesseltoft kunne denne gang ønske 160 medlemmer velkommen til ALLs februarmøte.
Wesseltoft orienterte litt om medlemsantallet i ALL som nå er 490. Der har styret satt strek. Vi opererer også med en «venteliste» som vi benytter dersom det blir ledige plasser i løpet av året.
Dagens foredragsholder var historiker og forfatter Roy Andersen. Tittel på foredraget var 1914 – inn i katastrofen, et tema han også har beskrevet i bok med samme tittel.
Andersen åpnet med å kaste frem spørsmål om hva vi forbinder med første verdenskrig. Han regnet med at de fleste av oss ville si at krigen ble utløst av skuddene i Sarajevo. Vi har lest om skyttergraver, giftgass og endeløse kirkegårder. Men Hva mer vet vi? Hva var årsaken til denne krigen, hvem var det som kjempet, og hva kjempet de om? Hvem tapte og hvem vant, og hva førte denne krigen til? Det er kanskje flere sider vi ikke vet så mye om, sa han. Dessuten var hans oppfatning at dette er en krig som er i ferd med å gå i glemmeboken her i landet. Norge deltok ikke i den første verdenskrig og det kan være hovedgrunnen til at vi ikke er like mye opptatt av den som av den som andre verdenskrig. Mange av landene som deltok i første verdenskrig regner denne krigen som The Great War og ofrene minnes fortsatt med en rød valmue på jakkeslaget hver høst.
Det hviler et uhyggens skjær over året 1914, sa Andersen. I dette året ble det innledet en krig som skulle overgå alle tidligere kriger hva gjaldt brutalitet, ødeleggelser og omveltninger. Møtet mellom den gamle måten å krige på og moderne forsvarsvåpen som maskingevær, hurtigskytende kanoner, resulterte i en blodig orgie som var uten sidestykke. Minst 10 millioner unge menn ble offer for geværkuler og granatsplinter, ble gjennomhullet og revet i stykker av piggtråd, spiddet av bajonetter, sprengt i stykker av miner, drept av giftgass, druknet i gjørme eller døde av pur angst. Like mange overlevde lemlestet og sjokkskadet, med sår som aldri grodde verken fysisk eller psykisk. Hvor mange sivile som døde som følge av krigshandlinger, hungersnød og epidemier som fulgte i krigens kjølvann aner man ikke, sa han
1914 var innledningen på en krig som skulle endre verden. Fire imperier gikk under, – det russiske tsarriket, det tyske keiserdømme, dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn og Det osmanske riket. Grensene i Europa ble tegnet på nytt. Den utløste den russiske revolusjonen og redet grunnen for Hitlers senere maktovertakelse i Tyskland. Første verdenskrig er dermed også en bakenforliggende årsak til den andre verdenskrig og for så vidt også den etterfølgende kalde krigen. Første verdenskrig har med andre ord preget mesteparten av det 20. århundre. Vi sliter med den ennå, sa Andersen og viste til konflikten som nå pågår i Ukraina, mellom et provestlig Vest-Ukraina som en gang var en del av Østerrike-Ungarn og et prorussisk Øst-Ukraina og krigen i Syria har sitt opphav i stormaktenes oppdeling av Det osmanske riket i kjølvannet av første verdenskrig.
Første del av året1914 så lys ut. Europa hadde lagt bak seg flere år med kriser og tonen mellom landene var mer positiv enn på lenge. Sommeren var varm og slumrende, sa Andersen og Europas regjeringssjefer og generaler var på ferie som alle andre og soldatene hadde forlatt kasernene. Keiser Wilhelm var på sin faste sommervisitt med sin yacht i Balestrand i Sogn. I Horten møttes Europas seilerelite til seilaser der også keiser Wilhelm var tilstede. Andersen viste originale filmklipp og bilder fra disse begivenhetene og det var ingenting som tydet på at krigen var like om hjørnet, mente han.
Her hjemme hadde statsminister Gunnar Knudsen i trontaledebatten uttalt at himmelen er skyfri. I London uttrykte statsminister Lloyd George noenlunde det samme i det engelske Parlamentet, men én liten sky hadde dukket opp i juni, i forbindelse med drapet på kronprinsparet i dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn, som var på besøk i Serbias hovedstad, Sarajevo. Skuddene utløste første verdenskrig, men hvorfor de gjorde det? Det er det større usikkerhet om.
Han som avfyrte de skjebnesvangre skuddene var Gavrilo Princip, som tilhørte det serbiske mindretallet i Bosnia. Attentatet kunne få motsetningene mellom Østerrike-Ungarn og Serbia til å blusse opp igjen og bak de to frontene sto Europas stormakter. På Serbias side sto Russland og på Østerrike-Ungarns side sto Tyskland. I tillegg var Russland i allianse med Frankrike, som også hadde en allianse med England. Ingen trodde for alvor at skuddene i Sarajevo skulle utløse krig, sa Andersen. Få dager etter at regattaene i Horten var avsluttet, slo «lynet ned» fra klar himmel. Da kom nyheten om at Serbia hadde avslått Østerrikes krav og avbrutt de diplomatiske forbindelser og at hoffet og regjeringen hadde rømt til Beograd. Idyllen var brutt. Keiser Wilhelm brøt straks opp fra Balestrand og satte kursen tilbake til Tyskland, og det samme gjorde en stor tysk flåte som hadde drevet øvelse utenfor vestlandskysten.
Utenriksminister Nils Ihlen, som fungerte som statsminister mens statsminister Knudsen var på seilferie uten kommunikasjon, fikk beskjed om at den franske presidentens planlagte besøk i Kristiania måtte avlyses. Presidenten hadde vært i St. Petersburg der han hadde hatt samtaler med tsaren og meningen var at han skulle innom Kristiania på hjemveien. Over hele Europa avbrøt folk feriene sine og skyndte seg hjem. Regjeringer og generalstaber trådte sammen, diplomatene jobbet på spreng, telegraflinjene mellom de europeiske hovedstedene glødet. Man innser at dette kunne utvikle seg til mer enn en 3. Balkankrig, sa Andersen.
Norge var nøytralt, en beslutning som var fattet i forbindelse med unionsoppløsningen i 1905, men helt nøytrale var vi ikke, mente Andersen. Bak valget av kong Haakon som ny norsk konge lå også ønsket om at det valget skulle gi oss en ytterligere beskyttelse fra England, fordi Haakon var gift med Maud som var engelsk prinsesse. Både England og de øvrige stormaktene i Europa hadde undertegnet traktaten der de lovet å respektere Norges integritet, men ikke nøytralitet. Britene nektet å gå med på det fordi de ville ha full kontroll over Nordsjøen med mulig base i Norge i tilfelle krig mot Tyskland. Marineminister Churchill hadde alt i 1913 foreslått å etablere fremskutte baser i landene rundt Nordsjøen som en del av forsvaret av England. Det området som pekte seg ut i Norge var Egersund.
Da krigen var et faktum trodde man at det bare ville bli en kortvarig krig med et lokalt oppgjør på Balkan. De store alliansepartene mobiliserte på hver sin front og så «braket det løs», som Andersen sa.
Bilder og gamle filmklipp viste unge menn på vei til fronten, glade, med forventningsfulle ansikter, som om de bare skulle ut på en liten piknik og være hjemme igjen før «løvet falt fra trærne».
England hadde ikke tatt noen beslutning om hva de ville gjøre, men alle regnet med at det bare ville være et tidsspørsmål før også de var med i krigen. I Norge var uroen stor, og det var uvisst hva de andre nordiske landene ville gjøre. Det den norske regjeringen fryktet aller mest i disse dagene var hva britene ville gjøre. Ville de skaffe seg støttepunkter på sørvestlandskysten? På kvelden 1. august blinket varsellampene i Utenriksdepartementet. Det ble meldt at en engelsk flåtestyrke var observert utenfor Jylland. Var det en britisk invasjonsstyrke som allerede på vei til Norge?
Kong Haakon engasjerte seg sterkt i det som skjedde. På regjeringskonferansen 2. august opplyste kongen at Norge meget snart ville bli stilt overfor et ultimatum fra Tyskland om å velge side – dem eller England. Svenske myndigheter hadde allerede fått et slikt ultimatum og hadde sagt at de ville gå med Tyskland, hevdet kongen. Han ba regjeringen om straks å ta kontakt med britene og be om beskyttelse.
Hvor kong Haakon hadde disse opplysningene fra sa han ingenting om. Mye tyder på at han hadde dem fra den britiske ministeren i Kristiania, Sir Mandsfeldt Findley. Han og hans kone var blant kongefamiliens nærmeste venner og var nesten daglig på besøk på Bygdøy i tiden rundt krigsutbruddet. Da kan en regne med at de diskuterte den spente situasjonen og hva Norge burde gjøre. Findley hadde hele tiden ment at det ville bli nødvendig å anlegge britiske marinebaser i Norge dersom det ble krig med Tyskland. Dette la han heller ikke skjul på overfor kongen. Som Churchill mente Findley at den beste veien å gå var å tilby Norge en allianse. Det var dette den britiske ministeren og kong Haakon satt og diskuterte på Bygdøy.
Hva kunne få den norske regjeringen til å oppgi nøytraliteten og be om britisk beskyttelse? Jo, en tysk trussel. Det var dette kongen opplyste om på regjeringskonferansen 2. august. Tyskland truet Norge, forklarte han, og ba regjeringen søke britisk beskyttelse. Dette ble avvist av utenriksminister Ihlen. Den norske nøytraliteten kunne ikke oppgis på grunn av noen løse rykter. Han visste hva følgene ville bli, Sverige ville helt sikkert gå med på tysk side og straks England gikk med i krigen ville de to nabolandene befinne seg i hver sin leir og den norsk – svenske grensen ville bli en krigsfront.
En krig med Sverige var kong Haakon villig til å risikere, for å bringe Norge i allianse med England, sa Andersen. Men forslaget ble altså avvist av Ihlen. Det gjorde han klokt i, for det ble aldri noe tysk ultimatum, verken til Sverige eller Norge.
Kong Haakon ga ikke opp sine bestrebelser om å bringe Norge i allianse med England. Også en annen person var ofte til samtaler på Bygdøy i disse dagene. Englandsvennen Fridtjof Nansen mente også at Norge måtte søke britisk beskyttelse. Nansen hadde lenge har et agg i siden til Gunnar Knudsen som han mente var uegnet til å lede landet i en krisesituasjon. Sammen med kongen la han planer om å fjerne ham og innsette en pro britisk regjering med Christian Michelsen som statsminister og ham selv som utenriksminister. Minister Findley ble holdt løpende orientert om disse planene og støttet dem. Bak regjeringens rygg og i strid med den norske nøytralitetspolitikken forsøkte altså kongen å bringe Norge inn i allianse med England. Sammen med den britiske ministeren og Nansen diskuterte de hvordan de skulle få dette til, blant annet å fjerne den sittende regjering. De var med andre ord ute på et politisk røvertokt, sa Andersen. Det ble med planene. Da kongen og Nansen innså at opposisjonen ikke ville delta i røvertoktet, droppet de planen.
De ga seg imidlertid ikke med dette. Den engelske regjering ga ikke opp forsøket på å skaffe seg en marinebase på norskekysten. To dager etter at kongen hadde bedt regjeringen om å søke engelsk beskyttelse, troppet Findley opp på utenriksminister Ihlens kontor med et tilbud fra den britiske regjeringen om allianse, med forsikringer om at England ikke ville tiltvinge seg en base i landet mot den norske regjerings vilje. Svaret fra Ihlen var høflig, men avvisende: Norges nøytralitet sto fast. Han kom også med en advarsel som han ba Findley overbringe den britiske regjering: Norge ville forsvare sin nøytralitet med alle midler og til alle kanter. Med andre ord, hvis britene forsøkte seg ville de bli møtt med kanoner. Ihlens svar ble straks telegrafert til London der regjeringen besluttet å trekke alliansetilbudet tilbake. Findley måtte haste tilbake til Ihlen med kontrabeskjed. Hvorfor denne kuvendingen, spurte Andersen. Forklaringen var åpenbar. Britene ønsket ikke å bruke makt og risikere konflikt med Norge. Dessuten hadde de fått annet å tenke på etter at tyske styrker hadde invadert Belgia samme dag. Dagen etter var England i krig med Tyskland og besluttet å sende tropper over Kanalen for å komme franskmennene til unnsetning.
Avslutningsvis sa Roy Andersen at det heter seg at vi må lære av historien, slik at vi ikke gjentar fortidens feil. Samtidig heter det også at historien gjentar seg – noe som tyder på at vi ikke har lært noe som helst. Han trodde ikke at vi – eller fremtidige generasjoner, kom til å oppleve en tilsvarende krise som den i 1914, men han var sikker på at vi kom til å være like uforberedt om alarmen går igjen. Vi kommer til å svinge oss i dansen og nyte livet som menneskene på bildene fra 1914. Det er den viktigste lærdommen vi kan trekke av historien.
Etter kaffen var det anledning til å stille spørsmål som Andersen besvarte. Ragnar Wesseltoft overrakte foredragsholderen den tradisjonelle ALL blomsten til begeistret applaus fra salen.
Referenten har denne gang tillatt seg å lage et lengre referat enn vanlig. Årsaken er at det spennende foredraget inneholdt så mange opplysninger som tidligere ikke har vært så godt kjent, og som referenten gjerne vil at medlemmene skal få anledning til å fordype seg i om de ønsker.
Kari Beyer
sekretær