Ælvespeilet, Porsgrunn, 07.11.2023, kl. 11-13, v/journalist og tidligere redaktør Per Edgar Kokkvold.
Leder Kari Bosheim ønsket 170 personer velkommen til medlemsmøte i foreningen.
Rolf Wergeland leste sitt eget dikt «November».
Foredrag: Britene etter brexit: fem statsministre på sju år – fra samme parti, v/journalist og tidligere redaktør Per Edgar Kokkvold.
Kokkvold følger et råd han har fått om å presentere sitt politiske syn når han uttaler seg om kontroversielle ting, som brexit. Han presenterer seg på X (tidligere Twitter) som en verdikonservativ sosialdemokrat med anarkistiske trekk. Han har stemt Arbeiderpartiet i alle år, men mener at ethvert stabilt samfunn trenger et konservativt parti.
Det er lettere å komme inn i EU enn ut. For Storbritannia tok det fire år etter folkeavstemningen.
Storbritannia ble medlem av EU i 1973, uten folkeavstemning, vedtatt av det konservative partiet, og med stemmer fra Arbeiderpartirepresentanter som brøt ut. Fra første stund har medlemskapet splittet partiet og forgiftet det offentlige ordskifte. I 1974 ble medlemskapet reforhandlet, og de nye betingelsene lagt fram til folkeavstemning 1975, med dundrende flertall for. Arbeiderpartiet var blitt EU-vennlig, mens de konservative ble mer og mer EU-skeptiske. Opprør mot EU bidro sterkt til Margaret Thatchers fall i 1990.
Den konservative statsminister (fra 2010) David Cameron fikk avholdt folkeavstemning om fortsatt EU-medlemskap i 2016. Denne burde aldri har vært avholdt. I et parlamentarisk demokrati bør folkeavstemninger bare holdes når man står overfor store konstitusjonelle endringer. Det var heller ikke noe folkekrav om folkeavstemning. Cameron var – som nesten alle andre – sikker på å vinne, og mente det ville få slutt på den ekstremt bitre striden i hans parti. I folkeavstemningen stemte 52 % nei til EU. Skottland og Nord-Irland ville helt klart ikke ut. I byene var det ja-flertall, på landsbygda nei. De unge sa ja, de eldre nei. De velutdannede sa ja, arbeiderklassen nei. De stemte nei fordi de ikke hadde hatt noen særlig glede av globaliseringen og de fire friheter, snarere tvert imot. Arbeidsvilkårene ble svekket i konkurranse med innvandrere fra fattigere EU-land.
David Cameron trakk seg som statsminister – for dette var før ære hadde blitt et fremmedord i britisk politikk – og Theresa May fra samme parti overtok. Hun var EU-tilhenger, men følte seg forpliktet til å gjennomføre brexit. Og nå startet en tre år lang kamp for en ny folkeavstemning. Parlamentet greide ikke å samle seg om noe som helst. Regjeringen ble fullstendig handlingslammet, krigsretorikken dominerte på begge sider. EU-tilhengere ble kalt folkefiender og forrædere, EU-motstandere rasister, kjøtthuer og dårlige tapere. Politikerne glemte at politikk i våre dager består av kompromisser og vilje til å finne løsninger. Det britiske folk ble mer og mer desillusjonert. Theresa May var ingen stor politiker, men forsøkte å finne en fornuftig løsning, noe ingen av partiene var interessert i. Hun gjorde tre forsøk på å få til en avtale, alle ble nedstemt, og hun gikk av i 2019.
Så kom Boris Johnson, «Get brexit done». og etter et år var de ute. Han er født New York, har dobbelt statsborgerskap, og er av tyrkisk avstamning. Populær blant sine egne, forhatt av andre. Det kan hevdes at han har løyet seg gjennom livet og politikken. Han ble fjernet som lærling i The Times fordi han hadde fusket med et sitat. Hans sjef i Daily Telegraph kalte ham hensynsløs og motbydelig. Han ble sparket som kulturminister i 2014 etter å ha løyet om et utenomekteskapelig forhold. Alle biografer har gitt ham god karakter for menneskelighet, sjarm og humor, men alle har sagt at han er en bisarr karakter, som aldri burde ha blitt statsminister. Men han fikk gjennomført brexit, og innkasserte dermed en av de største seire i moderne britisk historie.
Men brexit ble ikke det som var lovet. Det ble en hemsko for handel og økonomi. Johnson kvittet seg, uklokt, med sine viktigste statsråder, som hadde et litt annet syn på EU enn ham. Så kom skandalene: Tjenester til gamle elskerinner og venner, korrupsjon, sex-skandaler og «party-gate». Han prøvde å endre regjeringens «Vær varsom-plakat» ved å fjerne alle referanser til ærlighet, åpenhet og integritet. Han tenkte mer på det som var best for Boris enn det som var best for Storbritannia. Det ble masseflukt fra regjeringen, parlamentsmedlemmene vendte seg mot ham og han måtte trekke seg.
Etterfølgeren, Liz Truss, var enda verre, politisk sett. Hun ville gi mer til de rike og mindre til de fattige, og fikk i løpet av sine 45 dager pundet til å rase og finansmarkedene til å skjelve.
Rishi Sunak ble ny statsminister med en gammel regjering med lik i lasten. Han får liten hjelp fra et dysfunksjonelt parti som misliker at han prøver å gjenopprette et godt forhold til sine kolleger på kontinentet, og som savner Boris. Johnson og Truss gjør det de kan for å ødelegge for ham. Politikere har sine motstandere i andre partier, men sine fiender i sitt eget.
Slaget er allerede tapt for de konservative, som har styrt i 13 år. Arbeiderpartiet leder på meningsmålingene med 20 %. Etter neste valg, høsten 2024 eller januar 2025, vil statsministeren ganske sikkert hete Sir Keir Starmer.
Frank Siljan, sekretær
Per Edgar Kokkvold på Wikipedia: https://no.wikipedia.org/wiki/Per_Edgar_Kokkvold
Foto:
- Per Edgar Kokkvold: Frank Siljan