- februar: Skagerak Arena, Skien kl. 1100 – 1300
Dannelsens filosofi
v/bibliotekar v/UiO Ingerid Straume
Referat fra medlemsmøtet 19.02.19 i Skagerak Arena
Leder Ragnar Wesseltoft kunne ønske 133 medlemmer velkommen til nytt medlemsmøte. Dagens diktleser var Inger Lise Hansteen som leste Det avhenger av ditt hjerte, skrevet av Phil Bosman.
Wesseltoft ønsket så dagens foredragsholder Ingerid Straume velkommen til Grenland. Hun har doktorgrad i pedagogisk filosofi og arbeider til daglig ved Universitetetsbiblioteket i Oslo, der hun leder et skrivesenter for studenter.
Hennes tema var Dannelsens filosofi – et tema hun mente var et spennende, men krevende tema. Hun har tidligere redigert en bok med tittel Danningens filosofihistorie som kom ut i 2013 der de ulike kapitlene er skrevet av henne selv og andre fagpersoner i universitetsmiljøet.
Straume startet med å se på begrepene dannelse og danning, som er to ord for det samme. Selv bruker hun begrepet danning, men hva slags begrep er det snakk om? Det startet med at hun, som pedagogikkstudent, var utilfreds med de definisjonene hun fant i faglitteraturen. I den pedagogiske litteraturen leste hun at dannelse var et ullent begrep som det ikke går an å definere eller feste på en formel, fordi det alltid unnslipper oss når vi forsøker. Dette var en typisk postmoderne analyse som Straume var lite fornøyd med. Som student var hun tiltrukket av danningsbegrepet, fordi det åpnet for en kulturhistorisk forståelse i pedagogikken, noe begrepet læring ikke gjorde. For å kunne skrive en god oppgave trengte hun noen litt bedre definisjoner.
I de fleste tekstene om danning eller dannelse står det at dannelse er både uttrykk for en prosess – selve dannelsesprosessen – det å danne, og et mål – altså dannelse. Dannelse er både noe som skjer med oss, eller noe vi gjør, og noe vi er. Men dannelsesprosessen har ikke et endelig mål som kan oppnås en gang for alle. Vi kan ikke si at vi er ferdig med å dannes, og at vi ikke trenger mer dannelse. Vi kan selvfølgelig si det, men å gjøre det vil nettopp være et uttrykk for manglende dannelse, sa Straume. Dannelse er ikke noe vi kan planlegge og sette i verk på en rasjonell og målrettet måte – tvert imot vil mange si, er dannelsesprosesser noe vi først kan forstå i ettertid. De er ofte resultater av uventede møter og innspill, «skjebnens ironi», eller kanskje også motgang som vi verken har planlagt for eller ønsket oss. Slik er trolig de flestes liv, sa hun. Dette kan ikke være hele sannheten, fordi det også er klart at dannelse ikke er et helt tilfeldig utfall av noe som vi overhodet ikke kan kontrollere. Her kommer ideen om mål tilbake i bildet. Det er klart at det må gå an å gjøre noen valg som er bedre enn andre, og som bidrar til vår egen forbedring, det vil si dannelse, sa Straume.
Dannelse er noe annet og mer enn læring og dreier seg ikke bare om å lære noe, men også om å bli noen. Å være en dannet person i den greske antikken – der dannelse var enormt viktig, er ikke det samme som å være en dannet person i Grenland i dag. Dannelse i den franske renessansen, eller på Shakespeares tid var noe helt annet enn i den norske middelaldere. Det å være dannet i Frankrike er fortsatt veldig forskjellig fra USA, Kina eller Norge, sa hun.
Dannelsesidealer, som høviskhet, anstendighet, ære, frihet, eleganse, omsorg eller toleranse – alt dette er verdier som vil være mer eller mindre fremtredende i ulike kulturer. Vi vektlegger nok også idealer ulikt. Ofte er det da snakk om idealer som har ulikt betydningsinnhold, ikke minst på det psykologiske plan. Begrepene ære og frihet knyttes i dag mer til familier med flerkulturell bakgrunn, og har i dag mistet mye av sin opprinnelige betydning for andre samfunn, mente Straume.
Begrepet dannelse kan spores til den greske antikken, og spesielt til den demokratiske bystaten Athen. I den greske antikken var paideia alle tings målestokk. Når noe gikk godt, som i kriger, eller dårlig, som dødsdommen mot Sokrates, så var dannelse en del av forklaringen. Når athenerne seiret i krig, ble det forklart med deres, altså byens dannelse (paideia). Straume leste Perikles´ gravtale over de falne athenerne etter krigen mot Sparta. De gamle grekerne var opptatt av kultur og historie, ikke bare sin egen, men også av andres. Det var grekerne som oppfant historiefaget og de dyrket interessen for kunnskap, for sannhet, for skjønnhet og menneskelige idealer. Når grekerne opprettet kolonier rundt Middelhavet var det ikke for å omforme andre folkeslag og kulturer i sitt eget bilde. De greske bystatene var enklaver – mange av dem har fortsatt å eksistere frem til vår egen tid blant annet i Romania og i Kaukasus.
Dannelsesbegrepet «ny humanismen» sto sterkt i Tyskland på 1730 – 1800 tallet. Tyske filosofer og diktere dyrket de greske idealer. Wilhelm von Humboldt var opptatt av allsidighet og akademisk-institusjonell frihet. Han opprettet det kjente Humboldt-universitet i Berlin og mente at mennesket trengte et medium for å bli dannet og her stod språket i en særstilling for Humboldt, sa Straume.
Hun fortalte at vi også har en viktig tradisjon for et politisk dannelsesbegrep knyttet til frihet, og her var Frankrike en viktigere aktør enn Tyskland.
Tyske og franske impulser nådde også det unge, norske demokratiet. I Norge var det mange som kunne lese, også bønder. Man hadde kunnskap om kunst og kultur i Europa, og det ble arrangert «studiesirkler» og hun viste til samtalegrupper på Hedmarken. I lavkirkelige miljøer, i arbeiderbevegelsen og i miljøer opptatt av målsaken var det også stor aktivitet. Man tenkte ikke bare på elitens og borgernes dannelse, men på hele folkets. Skoler ble opprettet og Humboldts universitet ble et forbilde for opprettelse av det norske universitetet.
Straume tok så for seg begrepet modernitet hvor mennesket inntar en mer spørrende, nysgjerrig, men også kritisk undersøkende holdning i forhold til sin omverden. Det moderne mennesket stiller seg i dialog med seg selv, og spør seg om de tradisjonene vi har, også er de vi ønsker å beholde og videreføre i fremtiden. Det moderne mennesket stiller spørsmålstegn ved sine tradisjoner. Det betyr at dannelsesidealer ikke lenger automatisk kan videreføres fra en generasjon til den neste. Med økende grad av utdanning, spesielt høyere utdanning, blir det et økende krav om å gi grunner og legitimere de verdiene vi ønsker at andre skal følge.
Dannelsens filosofi i det moderne dreier seg i stor grad om selvdannelse – å ta grep om sitt liv og finne ut hva man vil stå for – og hjelpe andre til det samme. Hvor står vi nå, spurte Straume. Etter modernitetens gjennombrudd – med større fokus på seg selv og egne valg i motsetning til antikkens kollektive dannelse, kan den enkelte føle seg stående svært alene. Og det er motbevegelser hvor statsledere føler seg fri til selv å definere hva som er fakta.
Straume avsluttet med to påstander:
«Lettere å gjenkjenne hva det vil si å være udannet, enn å definere dannelsens innhold».
«Det er en sak, ett hensyn som står over alle andre i dagens situasjon, nemlig livsmiljøet på Jorda. Uansett hva man legger i begrepet dannelse, vil det etter min mening være mangel på dannelse å ikke ta dette med i betraktningen. Dannelse kan dermed ikke bare dreie seg om hva som har verdi for meg, men å ta hensyn til fremtiden, det som kommer etter oss, og til andre arter enn mennesket, inkludert økosystemer».
Til den siste påstanden tok Ingerid Straume frem barns engasjement i klimasaken og spesielt Greta Thunberg på 15 år som holdt en sterk tale til deltakerne i klimamøtet i Katowice høsten 2018 der hun refset våre politiske ledere som har sviktet oss i klimasaken og oppfører seg som barn, slik at dagens barn må ta det ansvaret de voksne skulle ha tatt for lenge siden.
Etter kaffepausen svarte Ingerid Straume på spørsmål fra medlemmene. Det var også flere som ønsket å diskutere sider ved foredraget og det ble derfor mange spennende samtaler.
Leder Wesseltoft overrakte Straume den tradisjonelle ALL blomsten til applaus fra et fornøyd publikum.
Kari Beyer