Ælvespeilet, Porsgrunn, 14. januar 2025
v/ tidligere finansminister og fylkesmann Sigbjørn Johnsen.
Leder Stein Devik ønsket 183 tilhørere velkommen til møtet. Lise Solum Lien leste diktet «Alf» som Erik Bye skrev da Prøysen døde, og «Trassvisa hennes Tora» av Alf Prøysen.
Foredraget
Jan Erik Vold har beskrevet Alf Prøysen som en landsfader i steinrøysa. Denne beskrivelsen ville han ha likt. Han tegnet en høyere himmel over arbeidsfolk, de som drev bygda, de som jobber på garder, husmenn, skogsarbeidere og landarbeidere.
Prøysen er født 23. juli 1914, i Prøysen i Ringsaker kommune. Foreldrene var Olaf Andreassen og Julie Mathiasdatter. Stedet var – som mange andre små steder – preget av en enorm klasseforskjell. De låste aldri døra i Prøysen. På spørsmål om hvorfor, svarte Julie: «Det er ikke noe å stjæle her.» Men det var også et tegn på at alle var velkomne.
Johnsen tror navnet Prøysen kommer fra det tyske Preussen. Det var ikke uvanlig på bygda å kalle opp steder etter spesielle plasser ute i verden. Der Johnsen vokste opp, fantes både Amerika, Holland og Stalingrad. (Referentens kommentar: Kina ligger på Sandøya i Eidangerfjorden.)
Prøysen bodde i Prøysen på Stavsjø fra 1914 til 39. Så var han griskokk og gardsarbeider på ulike garder i byen, og revyforfatter, fram til midten av femtitallet. Da slo han igjennom som grammofonartist og visekunstner, men han var så mye mer. Alle i salen – etterkrigsgenerasjonen – har vokst opp med Prøysen. Det Norge vi har vokst opp i, var preget av gjenreisning etter krigen, og det store skiftet som skjedde på landsbygda. Det var traktor, motorsag, mekanisering av jordbruket og vandring til byen. Dette har Prøysen beskrevet i sin mest berømte bok – Trost i taklampa. Moren hans bodde fortsatt i Prøysen, og han vendte stadig tilbake. Han bosatte seg til slutt i Nittedal, i det som i dag heter Alf Prøysen vei. Han var tro mot sine røtter helt til han døde 23. november 1970. Det var også en annen landsfader på den tiden, men Prøysen kunne aldri plasseres i et politisk skap. Det var Einar Gerhardsens bror, Rolf, som fikk Prøysen til å skrive stubber i Oslo Arbeiderblad. Han skrev 742 stubber og 94 viser. Den første het «14. oktober», den siste het «Arvingen». Veldig mye av det Prøysen skrev om, handlet om gjenreisningen, mens Gerhardsen var den store selgeren av gjenreisning.
Datoen 14. oktober er poetisk kalt «Drømmen vinke en stann». Dette er fordi dette var en av de to flyttedagene, den andre var 14. april. Da ble mannskapet på gårdene skifta ut. På en gård i Ringsaker kunne 60-80 personer være tilknytta; husmenn, tjenestefolk, og sjølfolket. Faren til Prøysen reiste også rundt på denne måten, men hadde et sterkt ønske om å bo fast på Prøysen. Det fikk han lov til av en rimelig og god gardbruker. Prøysenstua står der fortsatt.
«14. oktober» beskriver hvordan den nye tjenestejenta blir henta på stasjonen av den nye drengen, og hennes filosofering når hun etterpå rydder og vasker rommet hans etter forrige dreng. Hun har en drøm om en dag å kunne flytte fra bygda, til byen og en ny gard med et mer stabilt forhold. Drømmen er den store drivkraften i mennesket. Prøysen skriver mye om det; om drømmen om å løfte de som satt nederst ved bordet ut av klassesamfunnet. Mange gardbrukere slo av radioen når Prøysen var på radioen. Men det var også gardbrukere som ga folket fri for å komme inn og høre på når han var på radioen.
Da Prøysen var blitt stor sangstjerne, kom storfolk fra Ringsaker til Oslo, tok inn på Christiania gjestgiveri og solte seg i glansen. Da var han bra nok. På et besøk i Ringsaker fikk han sitte øverst ved bordet til lunsj. Gardkjerringa sa det var stas at han var i lag med dem, og satt der han satt. Prøysen var skarp i replikken, og svarte «Du hadde vel helst sett at jeg ikke hadde sittet der».
Sigbjørn Johnsen er født på en husmannsplass på Lillehammer. og flyttet etter hvert til Stavsjø. Slekta bakover er skogsarbeidere, husmenn og gardsarbeidere, som normalt for mange som vokste opp på bygda. Prøysen hadde flyttet før Johnsen ble født, men det var stort å kunne fortelle besteforeldrene at han hadde sett Prøysenstua fra toget.
Prøysens mor var en streng og skarp dame. Hun kunne si «Fløtt deg, du skygger for sola». Faren var derimot en glad gutt som spilte trekkspill, sang og laget hygge. Det ble sagt at «Julie sang ut og Olaf sang». Prøysens kvinneskikkelser er sterke og selvstendige, mannfolka mer diffuse.
Prøysen het opprinnelig Alf Olafsen, men skiftet navn til Prøysen, som hørtes tøffere ut. (Foreldrene skiftet senere også navn til Prøysen.) Han var en dikter av rang, men ikke alltid anerkjent av sine meddiktere. Det ble i sin tid laget et kjempeverk om norsk diktning; 12 000 dikt ble gjennomgått, men ingen av Prøysens dikt ble valgt ut. Dikt som «Jørgen Hattemaker», «Du ska få en dag i mårå», «Hæin Lars er på Hamar med slakt», og «Griskokktrøsta» er lyrikk på høyeste nivå. Det er alltid undertoner. «Romjulsdrøm» er en av Johnsens favoritter.
Johnsen kunne garantere at Prøysen aldri hadde seilt i på Mjøsa i en sprukken holk, da han hadde sterk vannskrekk. Avreise fra Toten – på skyggesida – er også mystisk. Visen bør kanskje tolkes som et slags rekviem.
Det er mange likhetstrekk mellom Prøysen og Elvis Presley. De slo gjennom på samme tid – midt på femtitallet. Elvis vokste opp i et mye fattigsligere hus enn Prøysenstua. Han flytta 15 ganger før han fylte 15. Faren var lastebilsjåfør. Han hørte på gospel og var i miljøer der de undertryktes kultur vokste fram. Han spilte inn «Heartbreak Hotel» og «That’s All Right». Prøysen spilte inn «Tango for to».
Prøysen var stor også i Sverige. Han laget ikke en eneste melodi, bare tekster. De første melodiene var gamle folketoner som han sikkert hadde hørt faren spille. Han fikk kunstnerstipend tre år før han døde; da slapp han å reise rundt og opptre. Han kunne ha flere opptredener om dagen, var fryktelig nervøs, og det tok på å reise.
Johnsen leste til slutt diktet «Under himmelen» av Hans Børli, som også var Hedmarking.
Frank Siljan, referent
Foto:
- Sigbjørn Johnsen: Frank Siljan