- februar: Skagerak Arena, Skien kl. 1100 – 1300
Feminisme
v/postdoktor Cecilie Thun
Referat fra medlemsmøtet i ALL Grenland den 14.02.17 i Skagerak Arena i Skien
Leder Ragnar Wesseltoft ønsket alle velkommen til februarmøtet. Dagens dikt ble lest av Reidun Thorshaug. Hun leste en prolog skrevet av Inger Hagerup i 1947, Til kvinner er vi født, et dikt som passet svært godt til dagens tema som var feminisme.
Foredragsholder PhD postdoktor Cecilie Thun arbeider for tiden ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved UiO.
Thun mente at det var bølger av feminisme. Den første bølgen på 1700 – tallet og fremover gjaldt stemmerett for kvinner. Den andre bølgen på 1970 – tallet handlet om kampen mot kvinneundertrykking. Hun mente at kvinnemarsjen mot Washington i forbindelse med presidentinnsettelsen i USA i januar, der kvinner demonstrerte mot den nye presidentens uttalelser om kvinner, kan være starten på en tredje feminismebølge.
Feminisme kommer av det latinske ordet femina, som betyr kvinne, sa Thun. Feminisme er kvinners kamp for likestilling og rettferdighet, og mot kvinneundertrykkelse. Hun snakket også om feminisme som politisk idétradisjon, om feminisme som aktivisme, om feminisme som identitet gjennom kvinnesak, feminisme som skjellsord f.eks. utsagn om kvinner som hater menn, og om rødstrømpebevegelsen. I våre dager brukes feminisme også i reklameøyemed, blant annet som slagord på moteklær, noe Thun mente var en selvmotsigelse.
Cecilie Thun trakk frem Simone de Beauvoir som i 1949 utga boken Det annet kjønn der hun blant annet skriver: Man fødes ikke som kvinne, man blir det.» Kvinners oppdragelse påtvinger dem en «kvinnelighet», som får dem til å oppfatte seg som Den andre i forhold til menn.
Alt fra barnehagealderen påvirker dette rollemønsteret barn, sier Thun, som også har undervist barnehagestudenter på høyskolen i Oslo. Selv om mye har endret seg i positiv retning i Norge, sitter det fortsatt mye igjen av gamle oppfatninger, mente hun.
Thun gikk så tilbake til begynnelsen.
Feminismens historie starter på slutten av 1700-tallet da kvinnesaken ble satt på dagsorden.
Olympe de Gouges kom med Erklæring om kvinnens og borgerinnens rettigheter, Mary Wollstonecraft kom med Til forsvar for kvinners rettigheter, Seneca Falls kom med Amerikanske kvinnesakskvinner samler seg og John Stuart Mills kom med Kvinneundertrykkelsen.
Etter hvert ble det to ulike kvinnebevegelser.
Den borgerlige kvinnesaksbevegelsen som var opptatt av statsborgerlige rettigheter (på lik linje med menn), kalt likhetsfeminisme, og det var forskjellsfeminister som kjempet for større anerkjennelse av kvinners spesielle erfaringer som mødre og husmødre (bl.a. husmorlønn).
Arbeiderkvinnebevegelsen som opponerte både mot en mannsdominert fagbevegelse og mot de borgerlige kvinnesakskvinnene. De var opptatt av lav lønn, dårlige arbeidsbetingelser i tillegg til stor arbeidsbyrde i hjemmet.
I 1889 gikk fyrstikkarbeiderskene til streik. Kravene var beskjedne, kun ett øre mer per gross, samt bedre sanitære forhold. Denne streiken fikk bred støtte i befolkningen. Blant dem som engasjerte seg var Bjørnstjerne Bjørnson som talte på et offentlig møte til støtte for de streikende.
De første kvinnesaksforeningene i Norge var Den borgerlige Kvindesagsforeningen som ble stiftet i 1884 og var opptatt av kamp for kvinners rettigheter. Året etter kom Kvinnestemmerettforeningen og i 1895 kom det norske arbeiderpartis første politiske kvinneforening.
Thun refererte til viktige årstall knyttet til kvinners rettigheter.
Camilla Collett, Fredrikke Marie Qvam, Gina Krog og Fernanda Nissen sto alle i bresjen for at norske kvinner skulle få stemmerett. Dette førte til at Grunnloven ble endret i 1913 til også å gjelde stemmerett for kvinner over 25 år. Stortingsvalget i 1915 var det første der menn og kvinner kunne stemme på helt like vilkår, sa Thun. Anna Rogstad var i 1911 den første kvinnen som møtte på Stortinget (som vararepresentant ). Den første kvinne som ble valgt til ordinær stortingsrepresentant var Karen Platou. I stortingsperiodene frem til 1945 satt aldri mer enn tre kvinner samtidig på tinget, sa hun.
På 1960- og 70-tallet kom den andre bølgen med den nye kvinnebevegelsen. Den hadde ulike retninger; liberalfeminister, sosialistiske feminister samt radikalfeminisme. Flere nye kvinneorganisasjoner ble etablert, bl.a. Nyfeministene, Kvinnefronten og Brød og Roser. Viktige saker var abortkampen, kamp mot vold mot kvinner og de kjempet for flere barnehageplasser.
Cecilie Thun siterte Catrine Holst (2009) ,»Det var motstand mot patriarkatet – et samfunnssystem der menn har makt over kvinner fordi de er menn, og kvinner undertrykkes fordi de er kvinner og det er et gjennomgripende kulturelt univers der det som assosieres med kvinnelighet, rangeres under det som assosieres med mannlighet.»
Bølgen førte til at vi i løpet av 1970 – tallet fikk Barnehageloven, som gjorde barnehageutbygging til et offentlig ansvar, kvinner fikk rett til 18 ukers lønnet svangerskapspermisjon, det første krisesenteret ble etablert, det ble ikke lenger lovstridig å bo sammen uten å være gift(1972), likestillingsloven og loven om selvbestemt abort ble vedtatt. I 1979 kom også FNs Kvinnekonvensjon, som i dag er ratifisert av de fleste av verdens land, med unntak av USA, Iran, Somalia, og Sør-Sudan.
Unge i dag tar alt dette som selvfølgeligheter, sa Thun.
Thun kom også inn på feminisme i statlig regi. Helga Hernes har beskrevet dette i et essay, Welfare State and Woman Power i 1987. Hun viser til de skandinaviske velferdsstatene som fremmer feminisme gjennom kvinnevennlig likestillings- og velferdspolitikk. Vi fikk Likestillingsloven og Arbeidsmiljøloven med paragraf med forbud mot seksuell og annen trakassering. Vi fikk likestillings- og diskrimineringsombud og det ble opprettet nytt departement, Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartement. Statsfeminisme er ikke bare «feminisme ovenfra» – fra staten, det er, i følge Hernes også «feminisme nedenfra».
Thun var innom en rekke andre viktige momenter; Norge som likestillingsland, statsminister Gro med 40% kvinner i sin regjering, » verdensmester» i likestilling, kjønnsforskjeller i det norske samfunnet, sosialt kjønn, sosialstereotypier, feminisme og feminister i dag, kampanjer på feministisk bloggkollektiv, 8. mars opptoget i 2014 med rekordstort oppmøte og protester mot reservasjonsretten, forholdet til kjønns- og seksualitetsmangfold forent med den tradisjonelle kvinnekampen, popfeminismen: Beyonce, og Madonnas deltakelse i Woman’s March til Washington i forforbindelse med innsettelse av president Trump i januar 2017, svart feminisme og rasisme.
Trenger vi å være opptatt av feminisme i Norge i 2017, spurte Thun. Hun svarte selv med en uttalelse fra historiker Eirinn Larsen «Den største trusselen mot kjønnslikestilling i Norge i dag er selvforståelsen av at vi allerede er likestilt».
Cecilie Thun mottok applaus fra tilhørerne og svarte villig på spørsmålene hun fikk.
Ragnar Wesseltoft overrakte henne ALL blomsten og takket for et engasjert foredrag.
Kari Beyer
sekretær