Ælvespeilet Porsgrunn, 10.sept. 2024, kl 11.00 -13.00.
v/skuespiller Lise Fjeldstad.
Leder Stein Devik kunne ønske 201 tilhørere velkommen før Kari Bosheim leste diktet ”Kom igjen” av Rolf Jacobsen.
Ibsens forfatterskap begynner med ordene:
– Jeg må, jeg må, så byder meg en stemme i sjelens dyp, og jeg vil følge den. De siste han skrev finner vi i Når vi døde våkner: – Jeg er fri, jeg er fri, mitt fangenskaps liv er forbi. Jeg er fri som en fugl. Jeg er fri.
Konfliktene Ibsen var opptatt av, og som vi finner i hele hans forfatterskap, var kallet, plikten, livsgleden og lykken. Temaene speiler også livet til Ibsen selv. En tilknappet og lukket mann. Er det mulig å komme nærmere personen Ibsen ved å gå inn i diktene hans siden han har gitt mye av seg selv nettopp i diktene?
Ibsen har selv sagt om sine lyriske dikt at ”De små djevlene skulle aldri blitt trykket”
Det første kjente diktet er Resignasjon, der slutten lyder ” Leve glemt og glemt forgå”. Ibsen var bare 18 år da han skrev Resignasjon, og var allerede klar over sitt talent. Da han skrev Bergmannen, var han bare 22 år. Diktet gir inntrykk av at det er skrevet av en person med mye mer livserfaring enn Ibsen hadde som ung mann. Hans lyriske evner kommer tidlig fram i diktene.
Ibsen hadde ingen lykkelig barndom pga farens konkurs og sosiale fall. Han fikk en sønn da han var 19 år. En sønn han aldri så, men som han betalte for til gutten var 18 år.
I Minnets makt skriver han om vanskelige år som ung mann i Christiania. Han var noen år ved Det Norske Theater i Bergen før han fikk stilling ved Christiania Norske Theater. Han giftet seg med Suzannah og fikk barn – sønnen Sigurd. Men alt gikk dårlig. Det gikk dårlig med skrivingen. Teateret gikk konkurs. Ibsen drakk. Familien byttet bolig mange ganger, og endte nesten i en slum. Suzannah tok med sønnen og dro til København. Redningen for Ibsen ble et stipend – godt hjulpet av Bjørnson – som gjorde det mulig å forlate Christiania. Diktet Edderfuglen sier mye om den vanskelige tiden, og slutten på det lyder : Mot syd, mot syd…. Ibsen stoppet ikke i København, men dro til Roma, og han ble utenlands i 27 år. Men han beholdt Norge i sitt hjerte.
Brændte Skibe ( første og siste vers)
Han vendte sine skuders
stavne fra nord,
søgte lysere guders
legende spor.
Mod snelandets hytter,
fra solstrandens krat,
rider en rytter
hver eneste nat.
Mange av Ibsens dikt handler om å lengte bort, få luft under vingene. Den store forsoneren for ham er kjærligheten, og han skriver mye om kjærlighet. Ikke brennende dikt, de handler mer om forelskelse, og Ibsen hadde mange forelskelser. I Bergen forelsket han seg hodestups i Rikke Holst. Hun var 10 år yngre enn ham, og han skrev dikt både til henne og om henne. Ett er Markblomster og potteplanter. Ibsen fridde til Rikke, men far Holst satte foten ned. De unge møttes likevel helt til far overrasket dem. Ibsen stakk halen mellom bena og forsvant. De møttes bare en gang senere i livet.
Rikke Holst er å finne i følgende rollefigurer: Eline – Fru Inger til Østråt, Hilde Vangel – Fruen fra havet, Maja – Når vi døde vågner
”Jeg har aldri vært en modig mann sånn ansikt til ansikt” sa Ibsen om seg selv. En fuglevise handler om affæren med Rikke Holst. Et lystig dikt med en stor sårhet. Et enklere dikt om samme historie er
– I haven utenfor mitt vindu sto et epletre
Rikke Holst er å finne i følgende rollefigurer: Eline – Fru Inger til Østråt, Hilde Vangel – Fruen fra havet, Maja – Når vi døde vågner
Fem år senere møter vi en helt annen Ibsen. Året han giftet seg med Suzannah, framstod han full av trygghet, styrke og selvtillit. Da skrev han sitt kanskje mest jublende dikt: En livsvår- Jeg vil ut, jeg vil ut i Guds natur.
Suzannah var en viktig person i dikterens liv. Hun var samfunnsorientert, leste mye og foret mannen med bøker, særlig kvinnelige forfattere som skrev om kvinnens rett til å leve som et fritt og selvstendig menneske. Da tenker vi raskt på siste akt i Et dukkehjem der Nora sier til Helmer ” Jeg tror jeg først og fremst er et menneske slik som du”. Kanskje vi ikke hadde hatt en Nora uten Suzannah? I alle fall kan vi takke henne for den revolusjonære slutten. Suzannah skal ha sagt ” Enten går Nora, eller så går jeg!”
Suzannah var nok ikke den lidenskapelige kvinnen Ibsen higet etter. Hun var belest, intelektuell, trygg og veloppdragen, men hun utfordret ikke hans seksualitet. De var som to gode kamerater. Hun ble grunnmuren, og han takket henne for det i diktet Takk. Et langt mer romantisk dikt skrev han til henne kort tid etter at de møttes. Men Lise Fjeldstad sier hun ikke er sikker på at det diktet er skrevet til Suzannah. Det heter Til den eneste, og er ikke tatt med i Ibsens samlede, men ble utgitt senere. Suzannah og Henrik Ibsen hadde et spesielt ekteskap, og var mye fra hverandre. De gjorde lite sammen, og gled mer og mer fra hverandre.
Ibsen omfavnet alt han opplevde, og han blomstret som den store dramatikeren. Han forelsket seg i Hildur Andersen. De fikk tette bånd og viste seg sammen offentlig. Dette fikk Suzannah også vite. I Arbiensgate levde de to ektefellene hver sine liv, og etter en tid trakk Hildur Andersen seg tilbake.
De sad der, de to –
De sad der, de to, i så lunt et hus
ved høst og i vinterdage
Så brænde huset. Alt ligger i grus.
De to får i asken rage.
Allerede i første verset av det uttrykksfulle diktet aner vi det vonde og symboltunge han skrev i denne tiden.
Ibsen hadde stadig nye forelskelser, men Hildur Andersen var alvor. Tiden med henne førte nesten til skilsmisse, og kanskje var hun årsaken til at det ble skilsmisse, skjønt ikke på papiret. Men det stoppet ikke med Hildur. Det var stadig nye forelskelser. Alle i unge kvinner mens Ibsen var i 60-årene. Ingen kom nær Ibsen uten å brenne seg. Han hadde en sterk erotisk energi. Det kommer tydelig fram i flere av dikterens kvinneskikkelser: Rebecca West, Elida Vangel, Rita Almers, fru Alving, Nora og Hedda Gabler.
Mannlige forskere har hatt rosa briller på i sin analyse av Ibsen. Han hadde en sterk erotisk energi. Kommer tydelig fram i flere av Ibsens skikkelser; Rita Almers, fru Alving, Rebekka West, Elida Angel, Nora og Hedda Gabler.
Det mest erotiske diktet han har skrevet er Med en vandlilje.
– Se, Marie, hva jeg bringer…….
Diktet er skrevet til Suzannahs søster, Marie. Hun bodde en tid hos Henrik og Suzannah i Dresden. Henrik Ibsen var betatt av Marie, og det oppsto en farlig tiltrekning mellom dem. Men en dag pakket hun brått og uventet og forlot Dresden selv om ingen eller noe annet ventet henne. Hun var arbeidsløs, og hun forble ugift. Ingen av kvinnene Ibsen møtte, giftet seg. Flere av dem brøt han også brutalt med.
Den første kvinnen dikteren møtte da han kom til Roma, var Thea Brun, og Ibsen forelsket seg dypt og voldsomt. Hun bodde i Roma med sin mor og led av tuberkulose. Hun døde kort tid etter at den første sommeren deres var over.
– Et lite stjerneskudd som falt fra himmelen
Det var et lykkebud til deg og meg
Det er en sort lengsel i diktet Ibsen skrev om sitt forhold til Thea Brun, og en naken sårhet i diktet Borte!
Han måtte erkjenne at han hadde gitt avkall på den altoppslukende kjærligheten til fordel for diktningen og Suzannah.
Referent
Unni Holt Holgersen
Foto:
- Lise Fjellstad.: Svein Brimi