Norsk økonomi i en urolig tid (referat)

Ibsenhuset, Skien, 16. april 2024, kl. 11.00-13.00

v/direktør strategi, innsyn og analyse i Finans Norge Marianne Marthinsen.

Leder Stein Devik ønsket 127 tilhørere velkommen til møtet.

Tone Valland leste «Pengegaloppen» av Vidar Sandbeck.

Foredraget

Spinning Jenny var en spinnemaskin som ble konstruert på 1760-tallet i England. Den kunne erstatte åtte spinnersker, og ble ødelagt av arbeidere som følte arbeidsplassene truet. De hadde ingen tillit til at den enorme produktivitetsveksten ville komme dem til gode.

Hva er grunnen til at Norge er blitt så velstående? Etter Marianne Marthinsens mening er det på grunn av vår vilje til åpenhet: Vi har tatt i bruk ny teknologi, åpnet landegrensene og handlet med utlandet, selv om det er risikabelt. Gevinstene er store, men det er ikke et spill uten tapere. Noen kan ikke lenger fortsette med det de alltid har gjort. Men vi har greid å institusjonalisere tillit til at produktivitetsøkning kommer hele befolkningen til gode.

I etterkrigstida ble det nærmest en symbiose mellom de som styrte økonomien og vanlige arbeidsfolk (lysbilde 3). Det ble en felles forståelse for at industrien som skal konkurrere ute i verden – frontfaget – skal være førende for lønnsutviklingen i Norge («Aukrust-modellen»). Da blir Norge konkurransedyktig, og det gagner alle i sum, også de som ikke jobber i industrien. Dette har også vært avgjørende for at Norge er blitt et egalitært samfunn.

Så fant vi olje, og gjorde noen svært riktige valg. Vi tøylet de internasjonale selskapene, og sørget for at det ble etablert en oljeindustri i Norge. Stortingsmelding 25 (1973-74) – Petroleumsvirksomhetens plass i det norske samfunn – er kjennetegnet ved en veldig planmessighet og sterk bevissthet om hva petroleumsvirksomheten ville komme til å bety på godt og ondt. Det var viktig å unngå hollandsk syke: Masse penger pumpet inn i samfunnet så lenge vi har olje. Dette løste man ved å opprette oljefondet og handlingsregelen. Mange byråkrater var bekymret for om politikerne ville greie å holde fingrene fra fatet, men det har i all hovedsak gått bra.

Et annet problem som beskrives i stortingsmeldingen, er at oljeindustrien vil trekke til seg mye arbeidskraft og presse lønningene oppover, og gjøre det vanskeligere for annen industri å konkurrere om arbeidskraften. Dette problemet er fortsatt ikke løst.

Kina ble medlem av WTO i år 2001; et naturlig steg etter en lang periode med åpenhet og økonomi integrert med den vestlige. De løftet med dette flere hundre millioner mennesker ut av fattigdom, og det har også hatt stor betydning for Norge, som har tjent veldig godt på dette handelssamkvemmet. Med handel følger økt grad av spesialisering. Norge har ubegrenset tilgang på billige joggesko fra Kina, og vi kan bruke vår høyt spesialiserte arbeidskraft til mer produktiv industri.

Globaliseringen har ført til at de ulike kontinentene nærmer seg hverandre i økonomisk utvikling, men det er en økende tendens til inntektsforskjeller internt i landene. Åpenhet og spesialisering fører til nedleggelse av næringer, og hvis man ikke har fordelingsmekanismer og næringspolitikk som gjør at man får opp alternativer, vil det bli noen som taper. Det er ikke uten konsekvenser i Norge heller. En stor gruppe mennesker, særlig unge, greier ikke å kvalifisere seg til et høyproduktivt arbeidsliv. Det er høye lønninger overalt, og skal en bedrift ansette noen, må de være så produktive at lønnen kan forsvares. Dette kan være svaret på gåten sterkt voksende gruppe av unge uføre. Kvalifiseringskravene er blitt så høye at flere unge vil trenge hjelp på veien, uten å måtte ha en sykdom eller diagnose. Dette for å unngå utviklingen vi ser i en del andre land, for eksempel USA: De som ikke er så produktive, betales lavere, og middelklassen har ikke hatt reallønnsoppgang på flere tiår. Det kunne vært en løsning for Norge også, men det er ikke den veien vi ønsker å gå.

Europa har hatt en sterk produktivitetsvekst fram til 2008, da finanskrisa kom. Etter det har Europa liksom ikke kommet seg på beina igjen. Det har ikke vært den samme veksten som før, heller ikke i Norge. Hvordan har vi havnet i skvisen mellom Kina og USA? Vi er opptatt av produktivitetsvekst fordi det gir helt enorme utslag i handlingsrommet vi har for å bruke penger til for eksempel eldreomsorg, skoler og forsvar (lysbilde 8, regnet ut av Finansdepartementet). Kan ulikhet internt i landene være en årsak til den svake veksten? Det var en stor bølge for cirka 10 år siden av akademikere, med Piketty i spissen, som hevdet det. Det gjør også IMF, OECD og Verdensbanken. Men hvorfor? Teorier som er fremmet:

• De med dårligst råd har ikke mulighet til å gjøre gunstige investeringer i sitt liv, for eksempel ta utdannelse. Dette er teorien som står sterkest.
• Når noen blir veldig rike, har de en tendens til å leke seg litt med pengene, og ta risiko som fører til ustabilitet i økonomien.
• Folk lever lenger, og det blir født færre.
• Veksten fram til 2008 var falsk; en papirvekst drevet fram av gjeld.
• Vi er blitt for svake på innovasjon. Vi har vært mette så lenge at vi har liten appetitt på å drive fram risikofylte prosjekter, forske fram ny teknologi, osv.

Resultatet av alt dette er at tyngdepunktet i økonomien flyttes østover. En viktig forklaring er demografi. India er verdens mest folkerike land, og har en ung og voksende befolkning og derfor en helt annen kraft i seg enn Kina, som nå for alvor merker konsekvensen av ettbarnspolitikken.

Siden Norge har basert mye av sin økonomi på samkvem med omverden, er vi prisgitt internasjonalt regelverk og utviklingen hos våre handelspartnere. Jens Stoltenberg har hevdet at veien til vekst, fred, stabilitet og fattige lands utvikling går gjennom handel og økonomisk samkvem, også med regimer du ikke liker så godt. Denne doktrinen står nå for fall. På NHOs årskonferanse i fjor sa han at vi må passe oss for ikke å bli for avhengige av Kina. Ikke slutte å handle med Kina, men der våre sikkerhetsinteresser står på spill, må vi tenke oss om. Det er kjempedramatisk for en liten, åpen økonomi som vår. Strategisk økonomi er blitt det nye moteordet i Brussel. Europa må i mye større grad enn før bli selvforsynt med energi, strategisk viktig infrastruktur, og teknologi som er viktig for vår økonomi.

Klimasituasjonen er også helt grunnleggende for norsk økonomi framover. Lysbilde 13 viser antall dager mellom klimarelaterte hendelser i USA som koster mer enn 1 milliard dollar. I 1985 var det 48 dager mellom disse. I 2022 var det 20. Ting blir ødelagt, folk og ting må flytte, produksjonen må legges om, og det blir dyrt. Et positivt glimt: Vi er nærmere å nå 1,5 graders målet nå enn da Parisavtalen ble undertegnet. Verden fører tross alt en klimapolitikk som har gitt resultater.

Norge har fått et næringsliv som i stor grad er basert på oljeøkonomi, og det kan gjøre omstilling vanskelig. Renteøkningen vi har sett kommer i stor grad som resultat av forstyrrelser i global handel som følge av covid-19, Ukraina-krigen, stopp i gassleveranser fra Russland, og for Norges del fordi mange har penger på bok etter å ha vært innesperret i to år under pandemien.

Veksten i Norge vil trolig være permanent lavere enn det vi har vært vant til, på grunn av demografien og en mer anstrengt geopolitisk situasjon. Teknologi er en stor joker.

En ny finanskrise er lite trolig. Bankene er mye mer solide og gjennomregulerte enn i 2008. Men at det vil bli røffere og mer ustabilt enn på lenge, det er fagøkonomene enige om.

Marianne Marthinsen på Wikipedia

Frank Siljan, referent