Om å komme hjem til jul (referat)

Ibsenhuset, Skien, 10. desember 2024, kl. 11-14.

v/professor i filosofi ved Universitetet i Agder Einar Duenger Bøhn.

Leder Stein Devik ønsket 175 tilhørere velkommen til møtet, og leste et dikt fra diktsamlingen Onkel Onkel av Lars Saabye Christensen.

Foredraget

I bilen på vei hit lurte Bøhn på hva han hadde lovet å snakke om. Lederen opplyste at det var om å komme hjem til jul. Bøhn ville snakke om Ibsen, «det beste av det beste innen kunst og drama».

Første linje i Ibsens første teaterstykke – Catalina – er «Jeg må, jeg må». Siste linje i siste stykke – Når vi døde vågner – er «nå er jeg fri».

«Jeg må, jeg må» betegner en drivkraft – et kall – i mennesker, som verken er moral eller lyst, og er sterkt undervurdert. Et kall kan være alt mulig rart, for eksempel å ville ha en familie.

Kronologisk i Ibsens produksjon kommer man til hans midtperiode – sosialrealisme, som Samfundets støtter, Et dukkehjem, Gengangere, Rosmersholm, Hedda Gabler – hverdagslivet til folk midt i livet.  Dette er hans beste periode.

I siste periode kommer Lille Eyolf, Fruen fra havet, Når vi døde vågner. Da blir det mer mimring – har jeg gjort det riktige i livet? Har jeg levd nok? Har jeg levd feil?

Når man leser teaterstykkene kronologisk, ser man at han er en ganske stor livsfilosof fremfor dramatiker. Han karakteriserer et helt livsløp; forklarer et liv fra ung til gammel. Fra ung manns galskap, til frustrert middelaldrende etablert spissborger, til gammelmanns ralling. Temaer som behandles i et stykke, utdypes ofte i neste. Det er alltid overlapp.

Shakespeare – verdens absolutt største dramatiker – har ikke denne livskurven fra ung til gammel, ingen helhetlig filosofi og sammenhengende tankerekke. Av den grunn setter Bøhn Ibsen høyere enn Shakespeare.

Det finnes så å si ingen litteratur om norsk filosofihistorie, men i en bok fra begynnelsen av 1900-tallet er Ibsen viet et helt kapittel, og Bøhn mener det er på sin plass.

2-3 av skuespillene, f.eks. Sancthansnatten, ville Ibsen ikke ha med i samlede verker, fordi de ikke passet inn i den helhetlige filosofien, som han var veldig bevisst.

Ibsen leste Søren Kierkegaard – som hadde stor innflytelse på ham – selv om han påsto han ikke leste noe som helst. Han hadde et kjempebibliotek, men ville bygge opp en myte om at han ikke var påvirket av andre. Kierkegaard er kjent for «de tre stadiene»:

1. Estetikeren, som lever i nuet, nyter alt og  aldri tenker fremover. Han bruker Don Juan som eksempel, som går fra dame til dame, og er fullstendig opptatt av hver enkelt. Barn er estetikere, øyeblikksmennesker som må modnes ved å lære impulskontroll, ansvar og forpliktelser. En stereotypisk kunstner er estetiker. Ibsen har mange karakterer som er estetikere, og et helt teaterstykke viet en: Peer Gynt.
2. Etikeren. Han gifter seg, ikke estetikeren, som bare har elskerinner. Idet han gifter seg, legger han bak seg estetikeren, og tar ansvar og forpliktelser framover i tid. Kierkegaard sier at begge deler kan være kjedelig: «Gift deg, og du angrer. Gift deg ikke, og du angrer.» Skuespillet om etikeren Brand bør leses sammen med Peer Gynt, som kom ut året etter. Brand ofrer alt, barn, kone, mor, arv for å opplyse folk i bygda og bygge en flott kirke til dem.
3. Det religiøse stadiet. Han vier seg ikke lengre til det borgerlige livet, men til det åndelige. Han forkaster alt det jordiske for å ofre seg for Gud, det guddommelige og det evige. Brand er en ekstrem versjon av etikeren, som bikker over i det religiøse. Bøhn tror Brand er en slags kritikk av det religiøse. Den religiøse karakteren er egentlig gal; det går ikke an å vie seg til det religiøse. Det sies at Ibsen leste i Bibelen hver dag, men det er uklart om han var religiøs.

Alle Ibsens karakterer har to sider. Ingen karakter er bare dum eller bare smart, bare slem eller bare snill. Det er det som gjør at man kan lese stykkene om og om igjen uten at det blir kjedelig. Man oppdager nye ting hver gang, særlig hvis det går noen år imellom.

Moralen i det siste teaterstykket er «har jeg i hvert fall gjort mitt beste?», «har jeg vært ærlig?», «har jeg egentlig levd som jeg ville?». Ibsen har forsonet seg med seg selv, og er ferdig. Det er det ingen andre dramatikere som har fått til på samme nivå. Shakespeare har ikke det i seg. Han har noen gylne øyeblikk, som Hamlet, Romeo og Julie, Othello osv., som er helt fantastiske, men det er ingen rød tråd som gir deg en livsfilosofi.

Rembrandt er anerkjent som verdens største maler. Odd Nerdrum er en flink maler, men ingen enkeltverk er på høyde med Rembrandt. Men ser man på hele hans livsverk, får man en livsfilosofi og verdensbilde som skisserer seg ut i kronologisk rekkefølge, som hos Ibsen. Det har ikke Rembrandt.

Alf Prøysen er en annen stor helt. Han kunne lage en fortelling ut ifra noe ekstremt lokalt og konkret fra det laveste sjiktet i samfunnet, uten moralisering eller filosofering. Når fortellingen er ferdig, er den hevet til noe helt universelt og relevant for andre. Det er dette som utgjør bra kunst. «Samtidskunst» kan reflektere samtiden, og har en funksjon, men er ikke relevant etter en generasjon. Mange Ibsen-forskere er opptatt av hva stykkene hans sier om samtiden. Men det som gjør Et dukkehjem til stor kunst, er hva det sier om kjønnsroller, ikke hva det sier om kjønnsroller i 1880.

Shakespeare kan si «my belly is empty» (abstrakt og poetisk), mens Ibsen ville si «jeg er sulten» (konkret, nærmere Prøysen). Når man leser teaterstykkene fra hans midtperiode, blir karakterene sprell levende. Hamlet trer ikke på samme måte frem som en nær karakter.

Bjørnstjerne Bjørnson var større enn Ibsen i sin samtid, som en popstjerne, og fikk Nobelprisen, det gjorde ikke Ibsen. Men Bjørnson er det ingen som leser lenger; han var for kontemporær.

Alle store fortellinger handler om å finne tilbake til seg selv. Karakteren skal lære noe, og kommer hjem.  Og jula i Bibelen handler om å komme hjem.

Einar Duenger Bøhn på Wikipedia

Einar Duenger Bøhn og Öde Nerdrum har laget en podkast for hvert av Ibsens teaterstykker. Disse ligger flere steder på nettet, finnes ved å søke på «Öde og Einar leser Ibsen».

Etter foredraget var det musikk, sang og allsang v/ved Hilde Norland Gundersen og Espen Gjelstad Gundersen.

Leder Stein Devik takket kaffekomiteene og overrakte en julegave til hver.

Frank Siljan, referent