Pilegrimsvandringer(referat)

Ibsenhuset, Skien, , 9. desember 2025 kl. 11 – 14

v/postdoktor i religionsvitenskap Hannah Kristine Lunde.

Leder Stein Devik ønsket 180 tilhørere velkommen til julemøtet. Grethe Gjelten leste dikt.

Foredraget

Pilegrimsvandringer har gått fra å være et historisk fenomen til noe man gjør i praksis. De finnes i alle de store verdensreligionene, og i økende grad også utenfor religiøse institusjoner.

Norske pilegrimsveier er St. Olavsveiene til Nidarosdomen og Sunniva-leia til øyene Kinn og Selja. Disse er viktige historisk, men også i gjenopptatt form.

Målet for pilegrimsreiser kan være en helgengrav, eller steder som er hellige av andre grunner. Noen ønsker helbredelse, tilgivelse, beskyttelse for seg selv eller andre. Pilegrimsreiser har også historisk blitt lagt som straff fra kirken som bot for synder; man skulle gå og finne seg selv.

I middelalderen måtte man gå, mens det i dag er luksus, og man kan ta tog eller fly hjem.

Sentralt for mange er følelsen av å gå i landskap og på stier hvor mange andre har gått tidligere i historien.

Med reformasjonen i 1537 ble helgenkulten forbudt i Norge, og uten hellige mål ble det slutt på pilegrimsvandringer i ca. 500 år. Fromme handlinger ble nå overtro og ateisme.

Oslo skytshelgen, St. Hallvard, er begravet i det som nå er Middelalderparken. Dette er for mange et startpunkt for pilegrimstur til Nidarosdomen. Det er skulpturer av St. Hallvard og Santa Sunniva på Nidarosdomens østfront.

Man finner fremstillinger av helgener også utenom kirkebygg, for eksempel St. Hallvard i Oslos kommunevåpen, og Olavskorset i Trøndelag fylkeskommunes våpen.

Olav er skytshelgen for hele landet. Sunniva er skytshelgen for Selje, Bergen og Vestlandet. Det er tvilsomt om hun var en historisk person. På mange altertavler fra middelalderen fremstilles de som par, og er kalt den norske kirkes far og mor.

Adam av Bremen skriver i 1070 at den viktigste byen i Norge er Trondheim. Den beste måten å komme dit på er å seile til venstre langs kysten, og man kommer til fram den femte dagen. Det er også mulig å reise over fjellet, men det tar lengre tid og er farlig.

Lourdes i Frankrike er et pilegrimsmål blant annet for indere, på grunn av Maria-åpenbaringer på attenhundretallet. Mekka er et pilegrimsmål for muslimer.

Det er to hovedkategorier av pilegrimer:

• Det viktigste er å komme fram, uansett på hvilken måte.
• Turen er det sentrale.

Det mest kjente eksemplet på det siste er Camino de Santiago, som går til katedralen Santiago de Compostela. Ifølge tradisjonen er St.  Jacob begravet der, og han fremstilles som en pilegrim med pilegrimsstav og hatt med kamskjell. Nåtidens pilegrimer har også ofte et kamskjell – som er forbundet med en gjenkomstlegende – på sekken, og en vandrestav. Pilegrimskontoret registrerer 200 000 pilegrimer i året; i tillegg kommer de som ikke registrerer seg. Diplom utstedes til deltagere som har gått 10 mil.

Forskere snakker om caminoiserIng, dvs. hvordan Caminoen har spilt idealet av banen. Det gjelder både hvordan pilegrimsvandringen oppleves og organisasjonen rundt, med pilegrimspass og krav til antall kilometer for å få diplom.

Det finnes et utall av pilegrimsveier i Europa, ikke bare til Santiago, men til mange store og små steder.

Pilegrimer snakker gjerne om en ytre og en indre reise, som går parallelt. Motiver som går igjen:

• Mange står ved et veivalg i livet, og trenger en tenkepause, gjøre noe annet.
• Noen trenger å bryte opp, etter dødsfall eller andre hendelser.

Kristne, ateister, og mange forskjellige livssyn møtes. De er like på en annen måte enn i hverdagen, og det oppstår et fellesskap.

Det finnes flere organiserte pilegrimsfellesskap i Norge, for eksempel St. Jacob (1996, det første i Norge) og Santa Sunniva. Det har vært en kombinasjon av mange grasrotinitiativer – turlag, historielag osv. som har tatt opp pilegrimsvandringer.

Vi har en nasjonal strategi for pilegrimssatsning fra 2012, som fem departementer står bak. Denne er finansiert av staten via Nasjonalt pilegrimssenter i Trondheim.

Den mest brukte ruten fra Oslo til Trondheim er Gudbrandsdalsleden, 640 km. Man trenger minst en måned for å gå hele ruten, men mange deler den opp, og går for eksempel en del hver sommer. Hvis man kan dokumentere – for eksempel med stempel i pilegrimspass – at man har gått de siste 10 milene til Trondhjem, kan man få Olavsbrev. Det spørres ikke etter religiøs tilknytning, i motsetning til i Santiago de Compostela. Der har de to forskjellige diplomer, med og uten religiøs tilknytning.

Ruten til Trondheim som er nærmest Skien er Tunsbergleden, som begynner i Larvik og kobler seg på leden fra Oslo.

I Røldal er det pilegrimsstevne hver sommer, med 9 dagers vandrerute fra Seljord.

Rundt Tinnsjøen er det en pilegrimsrute mellom seks historiske hvite kirker.

St. Olavs-veiene er en del av Europarådets program for kulturruter. Mange fra Tyskland og Nederland er blitt registrert, og en del fra andre verdensdeler enn Europa.

Hva er det som gjør en pilegrimstur til noe annet enn f.eks. en DNT-tur?

• Man går mot et hellig mål.
• Det skapes et miljø stier og overnattingssteder.
• Mange synes det er godt å komme til steder hvor mange generasjoner har satt spor etter seg.
• Det blir en slags kode at man går med en sekk og en vandrestav.
• Man føler seg tryggere fordi det er så godt tilrettelagt og merket. Hvis man får problemer, kan man ringe et pilegrimskontor.
• Man opplever ofte større gjestfrihet.

Langtidspilegrimer møtes i foreninger og diskuterer turer som har vært, planlegger nye turer, og har foredrag. Slike foreninger finnes bl.a. i Sandefjord og Oslo.

Etter foredraget var det underholdning v/Vilde Jønholt (sang) og Dorina Komani (flygel).

Leder Stein Devik takket kaffekomiteene og overrakte en julegave til hver.

Europarådets program for kulturruter

Hannah Kristine Lundes PowerPoint-presentasjon

Frank Siljan, referent