Ibsenhuset, Skien, 14. april 2026, kl. 11-13.
v/tidligere USA-korrespondenter Eva Bratholm og Joar Hoel Larsen.
Leder Tone Valland ønsket 242 tilhørere velkommen. Øyvind Midtgaard leste diktet «Stien til verdens ende» av Margaret Skjelbred.
Foredraget:
USA markerer i år sitt 250-årsjubileum som selvstendig nasjon. I denne sammenhengen har det blitt nødvendig å stille spørsmålet om det amerikanske demokratiet er truet innenfra. Bakgrunnen er at landet nå har en president som mange oppfatter som mer spesiell enn de mange spesielle presidentene USA tidligere har hatt. Det er blitt reist seriøse spørsmål om presidentens mentale helse, særlig etter at han fikk laget et AI-generert bilde av seg selv som Jesus, publiserte det på sosiale medier og senere fjernet det. Dette bildet har for mange bekreftet en mistanke som har eksistert lenge – at han har et betydelig messiaskompleks. Reaksjonene har vært sterke, ikke minst blant hans egne religiøse tilhengere, som oppfattet bildet som dypt blasfemisk.
Presidentens selvbilde kommer også til uttrykk i en rekke politiske sammenhenger, blant annet i spørsmål knyttet til Hormuzstredet, verdensøkonomien, Cuba, Venezuela og Grønland. Det mest interessante er hans uforutsigbarhet, hans form og tone, som forvirrer en hel verden og ikke oppfattes som særlig diplomatisk. Mye tyder på at det ligger en plan bak denne uforutsigbarheten.
Uavhengigheten og grunnlaget for USA
1. juli 1776 markerte 56 representanter avslutningen på den andre kontinentale kongressen. I over to år hadde representanter for de tretten britiske koloniene forsøkt å finne en fredelig løsning på konflikten med Storbritannia. Forholdet mellom koloniene og myndighetene i London ble stadig verre, og til slutt var det bare én utvei: selvstendighet.
De utarbeidet derfor et dokument som ble undertegnet 4. juli 1776 – Uavhengighetserklæringen. The Declaration of Independence var et usedvanlig frihetsbrev, basert på moderne tanker fra opplysningstiden om frihet, likhet, brorskap, frie valg og menneskerettigheter. Dette var radikalt og grensesprengende på den tiden. De demokratiske prinsippene i erklæringen ble senere grunnlaget for den amerikanske grunnloven av 1788. Disse tankene inspirerte også revolusjonsåret 1789 og Eidsvollsmennene i 1814.
Opprøret i koloniene var bredt og folkelig, men ble ledet av eliten. Innbyggerne følte seg fremmedgjort og misforstått av myndighetene i London, og de opplevde forskjellsbehandling sammenlignet med resten av befolkningen i kongedømmet.
I 1776 var innbyggerne i det som skulle bli USAs hovedstad i hovedsak briter eller etterkommere av briter. De første som kom med Mayflower i 1620, var religiøse flyktninger som ønsket å tilbe sin skaper uten innblanding fra Church of England. Derfor var det lite populært når myndigheter igjen begynte å blande seg inn og fremstille seg selv som messias – slik man hadde opplevd både i Vatikanet og i Church of England. Dette satt dypt i veggene.
Senere kom også andre immigranter som søkte en bedre og friere tilværelse enn de hadde i Europa. USA ble i stor grad grunnlagt av misfornøyde, fattige, unge europeere som så få muligheter i hjemlandet, men store muligheter i den nye verden. Å forlate fedrelandet var dramatisk, men mange lyktes og skapte seg et bedre liv.
Fire av de fem første presidentene var fjerde generasjons amerikanere, med unntak av John Adams, som var femte generasjon. De hadde ingen barndomsminner fra England og var formet av den nye verden. Deres lojalitet lå hos hjemstaten, ikke hos kongen i London. De mislikte å måtte forholde seg til en eneveldig monark.
Kampen om hvordan USA skulle styres
Kolonistene sto overfor en enorm utfordring: Hvordan styrer man et land? Hvordan starter man en selvstendig stat? Ingen hadde gjort dette før, så de måtte skrive både bok og bruksanvisning underveis. De fjernet det de mislikte fra England – konge og statskirke – og beholdt resten. Inn kom president og religionsfrihet.
Den personlige friheten var grunnleggende. Men enigheten stoppet der. Noen ønsket en sterk sentralstat, andre ønsket mest mulig frihet for individet og delstatene. De var bare enige om én ting: skatt var en vederstyggelighet. De måtte derfor inngå kompromisser.
Mange av stridstemaene fra 1776 preger fortsatt amerikansk politikk 250 år senere: maktfordelingen mellom føderale myndigheter og delstatene. Temaer som minstelønn, skolepensum, abort, dødsstraff, marihuana, våpen, immigrasjon og valgordninger er eksempler på konflikter som springer ut av denne maktkampen.
Ekspansjon og urfolk
De første amerikanske lederne hadde ambisjoner om et større USA. De visste lite om geografien, men de visste at det fantes enorme områder vest for fjellkjeden. Fra europeisk ståsted var disse områdene eid av Frankrike eller Spania, men for amerikanerne var det et folketomt ingenmannsland egnet for hvit bosetning.
Myndighetene ønsket i utgangspunktet å forhandle med urfolk om kjøp av land. Men hvite nybyggere hadde allerede i 150 år fordrevet urfolk med våpen i hånd. Urfolk hadde erfart at hvite ikke var til å stole på – og historien viste at de hadde rett.
I 1800 ble Thomas Jefferson president. Han var en sterk tilhenger av ekspansjon vestover. Ekspansjon var nødvendig for at USA skulle overleve som uavhengig stat. I løpet av få år la USA under seg hele området mellom Atlanterhavet og Stillehavet – gjennom kjøp, frivillig innlemmelse og krig.
Industrialisering og slaveri
I nord vokste industrien frem. I sør fortsatte plantasjesystemet med bomull og tobakk, basert på slavearbeid. Slaver hadde ingen rettigheter. Stadig flere mente at slaveri var usivilisert og i strid med tidsånden. Nordstatene avskaffet slaveriet, mens sørstatene ble stadig mer avhengige av det.
Rundt 1850 var motstanderne av slaveriet i flertall nasjonalt, men sørstatene hadde flertall for å beholde slaveriet, og ville ikke la et nasjonalt flertall bestemme over dem. Dette er et tydelig eksempel på konflikten mellom delstatsmakt og føderal makt.
Resultatet ble at 11 sørstater meldte seg ut av unionen, i strid med grunnloven. Washington tillot ikke løsrivelse. Det ble borgerkrig. Den varte i fire år, kostet 750 000 liv og etterlot enorme ødeleggelser og et hat som tok lang tid å lege. Noen av motsetningene lever fortsatt.
Partienes skifte og dagens velgergrupper
Abraham Lincoln, som avskaffet slaveriet, var republikaner. Det demokratiske partiet sto bak raseskillepolitikken i sørstatene frem til 1960-tallet. I dag er det motsatt: afroamerikanere stemmer demokratisk, mens republikanerne i økende grad representerer eldre, hvite, kristne velgere. Hvite vil snart være en minoritet, og mange frykter denne utviklingen. Dette er en viktig del av Trumps appell.
Presidenter Trump beundrer
Trump har bilder av president James Polk i Det ovale kontor. Polk utvidet USA til dagens grenser mot Mexico og Canada. William McKinley erobret oversjøiske områder som Cuba, Filippinene og Hawaii. Trump beundrer dem fordi de utvidet USAs territorium.
Teddy Roosevelt sendte The Great White Fleet verden rundt som en maktdemonstrasjon og fikk Nobels fredspris. Woodrow Wilson ledet Versailles-konferansen og fikk også fredsprisen. Trump ønsker å bli sett i samme kategori. Han hevder at han har skapt fred i åtte kriger og at han burde fått Nobels fredspris.
Trumps form og strategi
Trump sier mye som skaper uro. Han fornærmer, truer og starter konflikter. Men han gjør ikke nødvendigvis noe annet enn tidligere presidenter – forskjellen ligger i formen. Han bruker ord, timing, skjulte trusler og åpen utskjelling som politiske verktøy. Han tøyer sannheten og skaper forvirring. Dette er en strategi han brukte som eiendomsmegler: å slite ut motparten.
Bildet av ham som Messias dominerte verdens nyhetsbilder. Han definerer dagsorden. Washington Post registrerte over 30 000 «false or misleading statements» i hans første periode. Han kalte seg selv en «very stable genius». Han kaller kritikere for tapere, også tidligere støttespillere som Tucker Carlson og Marjorie Taylor Greene når de kritiserer ham.
Eksperter diskuterer om han er narsissist, psykopat, fascist eller neo-fascist. Men poenget er hvordan velgerne forholder seg til ham. En tredjedel oppfører seg som fotballsupportere eller medlemmer av en religiøs sekt. De støtter ham uansett. Han har fått 215 millioner stemmer i tre valg. De kan ikke avfeies som dumme.
Penger og teknologimilliardærer
Trump er opptatt av penger. Han skryter av sin velstand og at familien har tjent milliarder på presidentskapet. I USA beundrer man folk som tjener penger. Han har alliert seg med teknologimilliardærer som Musk, Bezos, Zuckerberg, Gates, Altman og Thiel. De investerer i kunstig intelligens, kryptovaluta, energi, romfart og medisinsk teknologi. Trump lytter til dem.
Han ser kampen om verdensherredømme som en kamp om sjeldne jordarter og kritiske mineraler – råstoff til batterier og datasentre. Hovedkonkurrenten er Kina. Krigen i Iran må også sees i denne sammenhengen. Iran er en nær alliert av Beijing.
Demokratiske utfordringer
Trump har brukt udemokratiske midler. Han oppfordret ikke direkte til stormingen av Kongressen i 2021, men gjorde ingenting for å stoppe den. Han hevdet at valget i 2020 var stjålet og ringte valgansvarlig i Georgia og ba ham finne 11 780 stemmer. Brad Raffensperger nektet.
Høyesterett har også stått imot ham. Da de slo fast at straffetollene hans var grunnlovsstridige, skjelte han ut dommerne – inkludert to han selv hadde utnevnt. Han innførte 15 prosent straffetoll for å vise at han ikke brydde seg.
Dette er uhørt. Aldri har maktbalansen mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt vært så skjev. Trump viser null respekt for tradisjoner, presedens og folkeskikk. Han truer både tilhengere og motstandere, offentlig ansatte, dommere, redaktører og universitetsrektorer.
Motstand og fremtid
Likevel finnes det motstandere på grunnplanet – i lokalaviser og kommunestyrer. I Senatet har han møtt større opposisjon enn i Representantenes hus. Når han nå går inn i sine siste to år og ikke kan gjenvelges, kan flere republikanere våge å si ham imot. De vil tenke på egen karriere og eget ettermæle, og se lys i enden av tunellen.
Etter foredragsholdernes mening vil det amerikanske demokratiet overleve, selv om det raser nedover på alle demokratiindekser. Men de har sterke institusjoner.
Eva Bratholm og Joar Hoel Larsen på Wikipedia.
Frank Siljan, referent
Foto:
- Eva Bratholm og Joar Hoel Larsen: Nicolay B. Flor