Ælvespeilet, Porsgrunn, 4. november 2025 kl. 11 – 13.
v/journalist, redaktør og forfatter Harald Stanghelle.
Leder Stein Devik ønsket 295 tilhørere velkommen. Knut Harg leste to dikt av Piet Hein.
Foredraget:
I de viktigste landene i Europa – Storbritannia, Tyskland og Frankrike – er de høyrepopulistiske partiene størst på samme tid, noe som aldri har skjedd før. Det sees tydeligst i Storbritannia, hvor Labour og toryene bare har cirka 20 % av velgerne hver, mens Reform UK, ledet av Nigel Farage, er desidert størst. Farage var ildsjel for Brexit, som var et sjokk for Europa og for et selvbevisst EU, og et sjokk for det konservative partiet. Når de klassiske styringspartiene blir detronisert til fordel for ytre høyre-partier, blir det en mye mer «bevegelses-måte» å jobbe på, istedenfor en systematisk organisert «parti-måte». Det gjør noe med handlingsfarten og styringsfarten. I mange land startet disse bevegelsene med finanskrisen i 2008. I flere land, for eksempel Spania, er ikke sårene grodd ennå. Norge er et annerledesland som merket svært lite til finanskrisen. I andre land var den skjellsettende, fordi den gikk ut over økonomien til vanlige folk. Flyktningkrisen i 2015 hadde også stor betydning for det politiske landskapet i Europa.
Fire ting kjennetegner de populistiske bevegelsene på høyre- og venstresiden:
- Dyp skepsis til EU-byråkratiet og EU-eliten.
- Dyp skepsis til innvandring.
- Dyp skepsis til det grønne skiftet og klimatiltak.
- Dyp bekymring for alt som har med energi å gjøre.
Dette har ført europeiske velgere på vandring, mye raskere enn i Stanghelles generasjons tid.
Norge er helt uten et høyrepopulistisk parti, som Sverigedemokraterna, Reform UK, AfD og Nasjonal front. Fremskrittspartiet er noe helt annet enn disse; et nokså normalt norsk parti.
Også norske velgere er på vandring.
- Vi så det i 2021, da mange tidligere Fremskrittsparti-velgere stemte Senterpartiet. Etter at de kom i regjering, skiftet mange av deres velgere til Rødt, mens de ved valget i 2025 var tilbake i Fremskrittspartiet. De kan neppe kalles ideologisk konsekvente.
- De siste to årene har vi opplevd et politisk jordskjelv. Ved kommunevalget i 2023 var Høyre det største partiet, passerte Arbeiderpartiet for første gang på 100 år, og kollapset ved stortingsvalget 2025.
Et veldig tydelig eksempel på at vi er et tillitssamfunn er at tilliten til regjeringen steg fra 50 til 69 % da pandemien brøt ut, og holdt seg på tross av misnøye med alle forbudene.
For under ett år siden var det et opprør i gang mot Jonas Gahr Støre, som hadde vært partileder i ti år. Det hadde stort sett vært tap; det var målinger under 20 %, og mange mente han burde trekke seg. Så kom de fem dagene som snudde opp ned på dette.
- Arbeiderpartiet bestemte seg for å stå på sitt, når det gjaldt å gjennomføre en del EU-direktiver vi er forpliktet til å gjennomføre. Dette på tross av Senterpartiets motstand.
- Som følge av dette forlot Sp regjeringen, som da ble en ren Ap-regjering, og mange Ap-velgere som hadde sittet på gjerdet, kom tilbake.
- Jens Stoltenberg kom inn i regjeringen. Han representerer en trygg internasjonal styringsgaranti, noe ikke Støre har greid på samme måte.
Det som så skjedde har ikke Stanghelle opplevd i hele sitt liv: Oppslutningen om Ap økte med 8 – 10 % på kort tid.
I 2025 satset Sp nokså ensidig på en sak: Å advare folk om at Norge kunne være på full fart vei inn i EU i kommende stortingsperiode. Det tror ikke folk på. Uansett hvem som sitter i regjering er det vetopartier blant støttespillerne. Når Ap sitter i regjering, er det Sp og SV. Hvis Høyre skulle sitte i regjering, er det to bastante nei-partier: KrF og FrP. Derfor er det ingen av de klassiske styringspartiene som vil ta opp den kampen de ser er tapt, innad og kanskje ute i folket.
MDG gikk til valg på én stor sak: At de skulle støtte Jonas Gahr Støre som statsminister. De kom over sperregrensen.
Venstre tapte kampen om å komme over sperregrensen på grunn av utsikten til at de ville støtte Sylvi Listhaug som statsminister.
KrF kom over sperregrensen på grunn av Dag-Inge Ulsteins kristen-konservative profil.
Forslag om oppløsningsrett er blitt nedstemt i Stortinget, og partiene er dømt til å finne ut av det med hverandre i fire års-perioden. Det har skapt en kompromisskultur som kan være ganske sunn. Politikerne snakker sammen; de befinner seg ikke på hver sin planet, heldigvis.
Regjeringen er avhengig av støtte fra fire partier for å få gjennom statsbudsjettet. Det oppstår koalisjoner på kryss og tvers:
- Trygve Slagsvold Vedum og Erna Solberg dannet en koalisjon for å bestemme hvor Politihøgskolen skulle ligge.
- Sp, KrF og V har dannet en koalisjon for å få gjennomført skipstunnel ved Stad, og får støtte fra H og FrP.
- Hele spekteret fra Rødt til FrP er imot Aps forslag om elektrifisering av Melkøya.
- Ap får støtte fra H, FrP og Sp i saken om etiske retningslinjer for oljefondet, mens SV kaller det for et svik.
I Europa er styringspartiene blitt svekket, og tilliten til de politiske institusjonene er veldig lav. Tilliten til det britiske parlamentet er nede på tyvetallet i prosent.
Bare 15 % av amerikanerne sier de har stor eller ganske stor tillit til sin nasjonalforsamling.
Grupper som mener det er bedre å bli styrt av en sterk mann enn av et demokratisk system, vokser på meningsmålingene. Vi ser det i Frankrike, Storbritannia og ikke minst USA.
I Norge har vi en helt annen situasjon. 79 % har ganske stor eller stor tillit til Stortinget som institusjon. Vi har politikere som er adskillig bedre enn sitt rykte.
Stanghelle på Wikipedia: https://no.wikipedia.org/wiki/Harald_Stanghelle
Frank Siljan, referent
Foto:
- Harald Stanghelle: Frank Siljan